Når livet setter seg i kroppen

Image

Livet påvirker helsen din, på godt og vondt. Dette har jeg selv erfart. Derfor vil jeg fortelle en historie fra mitt eget liv. Kanskje kan jeg berolige og inspirere. For ting blir bedre hvis du selv aktivt bestemmer deg for at det skal bli det.

Når livet tar en uventet vending

Når livet setter seg i kroppen. En frase jeg har hørt mange ganger i forelesning i studietiden, og lest enda flere ganger i fagbøker og artikler. Men selv med til sammen syv år med høyskoleutdanning, og flere år med jobb i både det private og offentlige, så er det først nå jeg virkelig kan si at jeg forstår betydningen av dette budskapet.

For en stund siden var jeg i en situasjon hvor en rolig løpetur var et enormt slit. Jeg hadde høy puls fra første minutt, og begrepet “tunge bein” var ikke i nærheten av å beskrive hvordan det føltes. Det var et ork. Det er nok flere år siden jeg var i skikkelig god form, men jeg jogger som regel noen ganger i uka. Det var derfor en stor nedtur, det å plutselig ikke mestre dette.

Jeg var ikke forberedt

Så hvorfor ble det slik? Vi ble foreldre for første gang. Kona mi, Linn, og jeg hadde akkurat flyttet hjem til Skien etter mange år i Oslo. Vi skulle bruke den siste tiden før junior kom, til å flytte inn i vårt nye hus og jeg skulle forberede oppstart av klinikken.

Plutselig kom sønnen vår 6 uker før tiden, og det viste seg at han var født med et par godartede svulster i svelget, som gjorde at han slet med å puste. Han fikk derfor en tracheostomi da han var 6 dager gammel. Det neste halve året tilbrakte vi på sykehus, både på Rikshospitalet og Skien (og for et fantastisk helsevesen vi har, det er en historie i seg selv).

Nå er junior to år gammel. “Trachen” ble fjernet i sommer, og den lille familien vår kan nå endelig ha en tilnærmet normal hverdag.

Men for å komme hit har vi vært gjennom mye. To store operasjoner, fire turer med luftambulanse, flere måneder på sykehus - og ikke minst, utallige netter hvor vi har ligget våkne, bekymret oss og lurt på hvordan dette skal ende.

Og det har satt spor. Det første året var jeg konstant sliten, uavhengig av mye jeg hvilte og sov. Jeg ble ikke i bedre form av å trene, tvert om.

Aksept

Vi har alle et liv med opp- og nedturer. Perioder med bekymring og stress, sykdom eller andre utfordrende livshendelser. Dette er helt normalt, og det er en del av livet. Men det gjør vondt, og det kan være vanskelig å få kroppen “sin tilbake”.

Jeg måtte akseptere at den psykiske belastningen vi var utsatt for, også påvirket kroppen min fysisk. Ikke bare i den perioden det stod på som verst, men i lang tid etterpå også, ja fortsatt. Nå har det gått over to år, og livet er så godt som normalt - sønnen vår er helt frisk, og et arr på halsen er alt som er igjen fra den tøffe starten. Likevel er jeg ikke helt der jeg ønsker å være. Verken psykisk eller fysisk.

Tenke fremover

Vi valgte tilslutt å selv ta et aktivt forhold til hvordan vi skulle tenke. Vi fant strategier hvor vi fokuserte på det som fikk oss fremover, og prøvde så godt det lot seg gjøre å ikke slippe til det destruktive. Noen ganger klarte vi det ikke, og det var helt greit. Det var selvfølgelig lov å være lei seg, og det var også lov å være bitter - men vi jobbet aktivt for at disse tankene ikke skulle ta for stor plass..

Vi valgte å sette av egne tidspunkter til det negative. For eksempel på tirsdager klokken 20, så lot vi de negative tankene komme. Det ble vår ventil. Den var god å ha, både der og da, men også resten av uken. Da visste vi at vi har satt av tid til å tenke over det som måtte komme over oss. Det gjorde etterhvert at det ble enklere å ha fokus på det vi trengte, det som fikk oss fremover.

Midt oppi dette så hadde kroppen min nok med å takle det vi stod i. Det var først etter noe tid at overskuddet gradvis begynte å komme tilbake. Og først da kunne jeg vurdere å trene igjen.

Livet er et risikoprosjekt

Trening og fysisk aktivitet har alltid vært en stor del av livet mitt. Det har vært løsningen på mye. Slik er det fortsatt, men jeg har fått en annen respekt og forståelse for at noen ganger har kroppen nok med livet. Nå har jeg ikke bare en teoretisk forståelse, nå vet jeg selv hvordan det føles. Nå forstår jeg.

Livet er et risikoprosjekt, og det må vi akseptere. Ved å forsøke å kontrollere alle ukontrollerbare ting og hendelser i livet ditt vil du slite deg ut, ikke oppnå mer kontroll - og ikke ha bra.

Føler du at livet har satt seg i kroppen? Kontakt meg - sammen skal vi få det til å bli bedre